Fotografi loven – Hva har du lov til

Lovverk fotografering og bilder

 

RETTEN TIL Å FOTOGRAFERE

Grunnregelen i Norge er at du kan ta bilde av hvem eller hva du vil, med følgende unntak:

Det er forbudt å fotografere et naborikes territorium over grensen. Dessuten er besittelse eller bruk uten særskilt tillatelse av fotografiapparat under opphold på grenseområde i en avstand av inntil 1000 meter fra riksgrensen forbudt (riksgrenseloven §3 punkt 4).
Under forhandlingene i straffesaker er fotografering (sammen med filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn forbudt). Det er også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av den siktede eller domfelte på vei til eller fra rettsmøtet, eller under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes, med mindre vedkommende samtykker i å bli fotografert (domstolloven § 131a).
Bortsett fra for passasjerer i luftfartøy i rute- charter- eller taxitrafikk, er det i Norge forbudt å ta flyfoto eller bilder fra luften uten tillatelse fra myndighetene. Dette framgår av Forskrift om fotografering mv. fra luften. Dersom du trenger tillatelse til luftfoto, kontakter du Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Det er en forholdsvis enkel sak å få tillatelse til enkeltstående fotooppdrag begrenset i tid og omfang, mens en generell lisens har en mer omfattende saksbehandling og forutsetter at fotografen er sikkerhetsklarert.

Det er imidlertid forbudt å fotografere på en måte som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd krenker en annens fred (jf. strl. § 390a). Politiet har ingen generell hjemmel til å gripe inn mot fotografer i det offentlig rom, men kan, etter utvist skjønn, gripe inn dersom fotograferingen foregår på en plagsom måte.

På privat grunn kan grunneier bestemme at publikum kun har adgang på bestemte vilkår, som for eksempel at det ikke tas fotografier. Slike private fotoforbud har ikke hjemmel l lov, men følger av alminnelig eiendomrett.

Det er altså ingen ting til hinder for arrangører av konserter, teateroppsetninger og fotballkamper, eller eiere av shopping­sentre og andre bygninger, setter som vilkår for å få adgang til arrangementet eller for å slippe inn i bygningen at det ikke fotograferes, eller nekter publikum å bringe med seg kamera på slike arrangementer. Men siden slike private forbud mangler lovhjemmel, kan man ikke straffes dersom man bryter dem. Man kan imidlertid bli irettesatt og vist bort fra området.

I mange sammenhenger er imidlertid fotografering med blits eller med en støyende speilrefleks noe som kan forstyrre utøverne og ødelegge opplevelsen for det øvrige publikum. Det kan derfor være gode grunner til at fotografering er forbudt. Bryter du et privat pålegg om fotoforbud risikerer du å komme krangel med arrangementets vakter og bli kastet ut. Du kan også risikere å få film eller minnebrikke inndratt (selv om slik inndraging etter alt å dømme er ulovlig selvtekt).

En del arrangører har begynt å operere med en såkalt fotokontrakt som må under­skrives av en fotograf før vedkommende får adgang til et arrangement. Kontrakten har som regel urimelige vilkår med hensyn til bruken av bildene. I noen tilfelle inneholder fotokontrakten klausuler om at opphavsretten til bildene går over til arrangøren eller artisten. Dersom man skriver under på en slik fotokontrakt er den rettslig bindene. Norske medieorganisasjoner har gått samlet ut mot fotokontrakter og andre former for restriksjoner på fotografers yrkesutøvelse. Det er vanlig praksis blant pressefotografer å boikotte arrangementer i stedet for å skrive under på en urimelig fotokontrakt.

Det bør i denne sammenheng sies at i norsk rett stilles det ingen formkrav til inngåtte avtaler. En fotograf som ikke har skrevet under en fotokontrakt kan altså være forpliktet av en muntlig avtale han eller hun har inngått i samband med at det er gitt tillatelse til at kamera medbringes på privat grunn. Muntlig avtaler kan imidlertid være problematisk å håndheve, særlig dersom de er inngått uten vitners nærvær, fordi partene kan ha ulike erindringer om hva som faktisk ble avtalt.

FOTOBRUK I PRIVATE HJEMMESIDER


På bakgrunn av en dom i EU-domstolen med dom i 2003 (den såkalte Lindqvist-dommen, sak C-101/01) mener Datatilsynet at bilder på «private» hjemmesider på Internett ikke er «private» i lovens forstand, og derfor reguleres av popplyl.

Det virker videre som Datatilsynet, sannsynligvis med tanke på unntakene i popplyl. § 7, mener at også de som publiserer bilder (og tekst) på private hjemmesider kan ta utgangspunkt i retningslinjene for hva som kan publiseres som fotojournalistikk og situasjonsbilder (jf. unntakslisten åvl. § 45c og strl. § 390) for å vite når samtykke er nødvendig. Datatilsynet presiserer imidlertid at når hovedformålet med et bilde er å avbilde en eller flere bestemte personer (portretter) skal man ha samtykke fra de avbildede før bildet legges ut på nett. Dersom de som avbildes er barn (f.eks. klassebilder), så er det foreldrene som må gi dette samtykket.

RETTEN TIL EGET BILDE

Det er flere paragrafer i det norske lovverket som handler om retten til eget bilde. De viktigste er imidlertid åvl. § 45c, strl. § 390 og personopplysningsloven (popplyl.). Retten til eget bilde fremgår også av det ulovfestede personvernet (rettspraksis). Opp mot dette må en blant annet se på Grunn­loven § 100 (om ytringsfrihet) i kombinasjon med avgjørelser i Den Europeiske Menneskerettsdomstolens (EMD) som drøfter avveiingen mellom artiklene 8 (om vern av privatlivet) og 10 (om ytringsfrihet) i den europeiske menneskeretts­konvensjonen (EMK). Denne konvensjonens er tatt inn i norsk rett gjennom Menneskerettsloven.

Den bestemmelsen som angir hovedregelen mht. retten til eget bilde finner man i åvl. § 45c, der det heter:

Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede.

Det er noen unntak fra denne regelen, men hovedregelen er altså at personen som er avbildet må ha gitt samtykke før bildet kan vises offentlig.

Bestemmelsen i åvl. § 45c har todelt begrunnelse: På den ene siden er det en person­vernbestemmelse som verner om den avbildedes integritet. På den andre siden er den et vern av eget bilde som formuesgode. Dersom bildet utnyttes kommersielt er det rimelig at den som det er avbildet får del i inntektene. (Jongers 2006)

Strl. § 390 er utelukkende en personvernbestemmelse. Den favner videre enn åvl. § 45c og gir et generelt vern mot ytringer som krenker privatlivets fred, enten dette skjer i form av bilder, tekst, eller andre uttrykk. I motsetning til åvl. § 45c (se under) finnes det ingen unntak fra personvernet. Strl. § 390 gjør det straffbart å distribuere eller offentliggjøre bilder og annen informasjon som kan være avslørende, nedverdigende eller krenkende for den eller de som avbildes. Fyllebilder, nakenbilder, bilder eller tekst som eksponerer samlivsbrudd eller utroskap, er eksempler på ytringer som kan rammes av denne bestemmelsen.

Også popplyl. handler om personvern. Mens strl. § 390 retter seg mot krenkende ytringer, dreier popplyl. seg om digital lagring og behandling av personopplysninger. Datatil­synet gjør det klart at et bilde av en identifiserbar person en personopplysning, og publisering på Internett går ut over det private området. Datatil­synet sier: «Skal du publisere bilder på nettet må du forholde deg til personopplysningslovens og åndsverklovens bestemmelser.»

Popplyl. har imidlertid et viktig unntak, som sterkt avgrenser hvilke deler av popplyl. som skal gjøres gjeldene i forhold til ytringsfriheten. Dette er popplyl. § 7, som lyder:

For behandling av personopplysninger utelukkende for kunstneriske, litterære eller journalist­iske formål gjelder bare bestemmelsene i §§ 13-15, § 26, §§ 36-41, jf. kapittel VIII.

Altså, når formålet med behandling av personopplysninger i form av tekst eller bilde er utelukkende kunstnerisk, litterært, eller journalistisk, så gjelder bare de delene som handler om informasjonssikkerhet, internkontroll og rådighet (popplyl. §§ 13-15), reservasjonsregisteret (popplyl. § 26), og fjernsynsovervåkning (popplyl. §§ 36-41).

I Frankrike ble det i 2007 vedtatt en lov som gjorde det ulovlig for andre enn profesjo­nelle journalister å distribuere bilder som viser vold. I Norge er det imidlertid ingen slik av­grensing på hvem som har anledning til å utøve journalistisk virksomhet. Journali­stikk kan i Norge like gjerne utøves av amatører som av profesjonelle. Presseforbundet har i et brev til Datatilsynet datert 2001-11-20 avgrenset innholdet av begrepet journalistisk virksomhet til å ikke omfatte reklame og fiksjon (Jongers 2006, fn. 235, s. 101).

Det er heller ikke noe krav at skal være profesjonell bildekunstner eller forfatter for at virksomheten skal regnes som kunstnerisk eller litterær. Hva som faller inn under begrep som «kunst» og «litteratur» finnes det sikkert mange meninger om, og i en konfliktsituasjon vil det til slutt være retten som må ta stilling til slike sjangerbestemmelser. Se også avsnittet om gatefotografi.

Ivar F. Andresens portrett som en del av varemerket for IFA saltpastiller Vær også oppmerksom på at varemerkeloven (vml.) har en bestemmelse (vml. § 16) som forbyr bruk av en annens portrett i varemerke, med mindre det er åpen­bart at personen som avbildes er død for lang tid siden. Når operasangeren Ivar F. Andresens portrett kan benyttes som en del av varemerket for IFA saltpastiller, så er det blant annet fordi Andresen døde i 1940.

Straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser (strl. §§ 246-247) kan også omfatte ærekrenkende bilder. Det eksisterer liten rettspraksis på dette området, men både Jordahl (1996) og Jongers (2006) gjør et poeng av at disse bestemmelsene kan ramme ærekrenkende bildebruk. Jongers påpeker videre at spredning av private og intime bilder på MMS kan omfat­tes av bestemmelsene om ærekrenkelser i straffeloven. Dette er et viktig poeng, siden spredning av krenkende bilder som ikke publiseres (på Verdensveven eller i trykt skrift) neppe reguleres av de andre lovbestem­melsene som verner retten til eget bilde.

Dersom du mener at din rett til eget bilde har blitt krenket, så bør du gå fram på omtrent samme vis som en opphavsperson som har fått sin opphavsrett krenket. Jeg har skissert er forslag til framgangsmåte nedenfor, i avsnittet med overskriften Praktiske råd.

SLETTMEG.NO HJELPER DEG MED Å FJERNE BILDER PÅ NETT

SAMTYKKEKRAV FOR AVBILDING OG BRUK AV BILDER


I sum innebærer de bestemmelsene som er omtalt ovenfor at for å offentliggjøre et fotografi som avbilder en person, er hovedregelen at den avbildede må gi sitt samtykke.

Loven setter imidlertid ikke noe formelt krav til et slikt samtykke. I prinsippet kan samtykke være implisitt eller gitt muntlig, men det må likevel være utvilsomt at samtykke er gitt. Jongers (2006) skriver:

For at samtykke skal regnes som avgitt der dette ikke er uttalt verken skriftlig eller muntlig, skal det mer til enn at personen stiller seg opp foran et kamera. Personen som blir avbildet må også være klar over at bildene skal publiseres.

Det bør også presiseres at for at samtykke skal være gyldig, må den som blir avbildet være kjent med i hvilken sammenheng bildene skal publiseres. Et bilde der den som er avbildet har gitt sitt samtykke til at bildet brukes i avisa i samband med en nyhetssak, har ikke av den grunn uten videre godkjent at det samme bildet publiseres som markedsføring av et produkt eller tjeneste.

Det ryddigste og sikreste, og særlig dersom bildet skal brukes til markedsføring (der det er klart at unntakene som gjelder for fotojournalistikk ikke gjelder), eller et såkalt «erotisk» bilde (som tøyer grensene for personvernet), eller bilder som av andre grunner kan være kontroversielle, er å sørge for at samtykket foreligger skriftlig, gjerne i form av en såkalt «model release form» (MRF). Jeg har drøfter behovet for en MRF og lenker til et utkast til et slikt skjema i denne artikkelen.

Kravet om samtykke etter åvl. § 45c gjelder så lenge personen er i live og i 15 år etter utløpet av det året den avbildede døde.
Unntak fra samtykkekravet

Som nevnt er hovedregelen i åvl. § 45c at det kreves samtykke fra den avbildede for å offentliggjøre fotografi som avbilder en person. Det finnes imidlertid en del unntak fra hovedregelen. Det vil si at samtykke er ikke nødvendig dersom:

avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,
bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse,
eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud,
bildet brukes som omhandlet i § 23 tredje ledd eller § 27 andre ledd.

Det framgår av forarbeidene (Ot.prp.nr.54 (1994-1995)) at unntaket det vises til i litera d primært dreier seg om «bestilte portretter» som portrettfotografer bruker til å markedsføre egen virksomhet. Den kan neppe strekkes slik at unntaket omfatter andre sjanger, som for eksempel gatefotografi.

Unntakene det vises til i litera e handler om retten til å bruke bilder av den person som er omtalt i en biografi, samt retten til å bruke et fotografi av en person i samband med etterlysning, i etterforskning, eller som bevismiddel.

I åvl. § 58 finner vi et annet unntak fra samtykkekravet. Der slås det fast at retten til eget bilde slik den er definert i åvl. § 45c kun omfatter «avbildninger av person som er eller har vært bosatt her i riket». Bilder tatt av lokalbefolkningen på reise i utlandet omfattes altså ikke av denne spesifikke bestemmelsen, og heller ikke fotografier av utenlandske turister og tiggere som er tatt i Norge.

Dette unntaket er imidlertid ikke alltid relevant. I den såkalte Snøbrettfotosaken der snøbrettkjøreren Andy Finch fikk medhold i Høyesterett at han hadde krav på erstatning for bruk av et bilde av ham. Finch er imidlertid ikke bosatt i Norge. Høyesterett kom derfor til at han kom inn under unntaket i åndsverkloven § 58 tredje ledd og at han derfor ikke var vernet av åndsverkloven § 45c. Deretter fant imidlertid Høyesterett at bildebruken kom inn under det ulovfestede vernet av retten til personlig bilde og at bruken derfor skulle erstattes etter ulovfestede vederlagsregler.

Ulovfestet personvern framgår ikke av bestemte lovparagrafer, men følger av sedvane, lovforarbeider, rettspraksis og alminnelig juridisk teori. Jeg oppfatter det slik at flertallet i Snøbrettfotosaken kom til at det er etablert praksis å betale kjendiser når deres navn eller bilde utnyttes til markedsføring, og at denne praksisen også skulle legges til grunn i den aktuelle saken.

Åvl. § 45c regulerer bruken av «fotografi» som «avbilder en person».

Selv om ordet «fotografi» strengt tatt bare betyr stillbilde på fotografisk film, finnes det høyesterettsdommer som slår fast at både digitale bilder og videobilder omfattes av bestemmelsen.

Litt mer uklart er det hva det innebærer at man «avbilder en person». Hvorvidt ansiktet til personen er synlig og kan gjenkjennes spiller selvsagt en viss rolle, men det er ikke nødvendigvis avgjørende. Andreas Galtung (1991) skriver:

[…] som utgangspunkt [kan] det ikke stilles noe krav om at ansiktet må være med, og dermed kan det heller ikke stilles noe åpenbart krav til gjenkjennelighet […]

Også dette framgår av Snøbrettfotosaken. Høyesterett ga Andy Finch medhold i at samtykkekravet var brutt, selv om bare ryggen hans var synlig på fotoet. Retten la til grunn at Finch er en forholdsvis berømt utøver som likevel kunne identifiseres på bildet av personer med kjennskap til snøbrettmiljøet.

Dersom det over ikke er mulig å identifisere personen verken direkte fra bildet (f.eks. ved at personen er gjort ugjenkjennelig ved sladding), eller indirekte (f.eks. ved at navnet står i bilde­teksten) så kan neppe fotografiet sies å «avbilde en person» i lovens forstand, og dermed er det heller ikke nødvendig med samtykke.

SITUASJONSBILDER FOTO

Situasjonsbilder kan defineres som bilder der selve situasjonen eller aktiviteten er det egentlige formålet med bildet. Akkurat hvem som er med på bildet er da mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. (jf. åvl. § 45c litera b)

Situasjonsbilder kan også oppstå når bildet gjengir forsamlinger der svært mange mennesker kommer med på bildet. I slike sammenhenger er det ikke lett for fotografen å holde oversikt over hvem som kommer med på bildet (jf. åvl. § 45c litera c).

Unntaket for situasjonsbilder gjelder ikke dersom bildet eller situasjonen er krenkende for minst en av de personer som kan gjenkjennes på bildet. Et fotografi av et karnevalsopptog der en av deltagerene åpenbart er overstadig beruset vil ikke kunne publiseres med henvisning til at det er et situasjonsbilde, fordi det vil krenke personvernet til den berusede personen.

Situasjonsbilder kan altså offentliggjøres uten samtykke fra de avbildede så lenge bildene er harmløse og ikke på noen måte er krenkende for de som er avbildet.

Bilder av høy kvalitet

Kvalifiserte og meget erfarne fotografer

  • Gode kundereferanser
  • Ingen hemmelige priser
  • Fornøydsgaranti